På høsten i fjor skrev jeg mye om tanker jeg hadde, tanker rundt en fremtid, tanker rundt fremtidige meg. Jeg skrev om en versjon av meg selv jeg egentlig var livredd for å bli. Men nå, nå er jeg her. Jeg ble den personen jeg ikke ville bli. Jeg liker det. Og jeg hater det.
Nå sitter jeg selvsagt ikke her og tror at personligheten min er risset inn i stein, men på en annen side så kan man ikke tenke at det ikke er slik heller. Slik jeg ser det har vi alle en essens som vi tar med oss fra krybben til grav. En essens som er bygget på godhet, sunne verdier, eventyr, drømmer, rettferdighet osv. Slike ting man gjerne lærer i oppveksten, som skaper personligheten din. Jeg er kristen, men lever jo alt annet. Den delen av meg druknet i et hav av feilprioriteringer og gale valg, et eller annet sted på på veien.
Hvis jeg ser tilbake på den jeg var, la oss si ca. 10års alderen. Jeg må smile bare jeg tenker på det. Også ser jeg på meg selv i dag. Ser inn i meg selv, gransker sjelen, ser hvor mye den har mørknet med årene. Nå sitter jeg ikke her og innrømmer at jeg er en emo-kid. Så klart har jeg mørke stunder, noen mørkere enn andre, men i det hverdagslige perspektiv så er jeg egentlig veldig glad. Jeg er veldig tilfreds med hvordan ting er. Noen dager føler jeg på lykke. Jeg innser jo at det er feil lykke, men jeg tørr nå likevell å påstå at det er lykke.
Jeg både liker og missliker den jeg er blitt, det er det største problemet. Jeg liker meg selv nok til å bare nyte livet slik det er, også missliker jeg meg selv nok til å gjøre noe med det. Det er som den metaforen med de to ulvene. Den gode og den onde, den du mater vinner. Jeg mater begge.
… med pølse :>
- Marianne
